Om å ikke skulle ha gjort.

Jeg skulle ikke. burde ikke ha. skulle ønske jeg ikke hadde.

Startet rett på studiene igjen. men jeg var så fryktelig redd.

redd for å bli  hengende etter. en sinke. henge etter verden.

Må holde opp tempo. Rekke verden.

Om det å finne sin egen vei.

Det å finne sin egen vei.

Jeg har forsøkt og forsøkt,
forsøkt å passe inn over alt.

Det å så gjerne ville ha et sted å tilhøre.
Går all in i alt jeg gjør, kanskje jeg finner tilhørighet da.

Et sted jeg hører hjemme.

Men jeg har begynt å innse
at det kanskje ikke er det det handler om.

Kanskje kan jeg trene, uten å spise tunfisk og kun drikke vann.
Kanskje kan jeg studere psykologi, uten å delta på fagdebatter og bry meg om Sigmund Freuds venner og fiender.
Kanskje kan jeg gå på museum, uten å måtte studere kunst.

Kanskje kan jeg ta litt av alt. Brødskiver, trening. Meditasjon. Psykologi, hjernedød-tv. Museum, bøker, cafe-liv.

Kanskje kan jeg ta litt av alt, og gjøre det til min vei.

e173d1963fa111e2b52122000a1fa4b5_7

Fin ukestart!

Stikkord

, ,

Dagen i dag:

Frokost: Ristet brød, egg og sort kaffe.

Frokost ble etterfulgt av en lang og god samtale hvor jeg fikk ut mye av tanker som har tynget hjertet litt i det siste.

Bilde

Så ringte plutselig telefonen min, og pappaen min var på jobbreise til oslo. Vi møttes til lunsj og nok en kaffe kopp. Det viktigste ved hele møtet: vi var oss to alene for første gang på så lenge jeg kan huske. Av og til kan jeg tenke at vi nesten ikke kjenner hverandre. Men lunsjen, den ble en fin opplevelse.

Resten av dagen har bestått av meditasjon, the incident of the dog in the nighttime, yogurth med musli og kvällsro-te til kvelds.

Nå skal jeg strikke litt før jeg tar kvelden. Boka blir selvfølgelig med i senga.

Jeg har ro. Livet er okei. Mandagen har vært fin.

roper om beskyttelse

hun har så tynne håndledd, den jenta.
tynne, skjøre, fine.

Slike som vekker beskyttelsesinnstinkt. Gir deg lyst til å løfte, pakke inn, passe på, puste for.

Og alt jeg klarer å tenke er
hvem skal beskytte meg og mine litt for store håndledd. Disse håndleddene som ikke skaper innstinkt om å løfte, pakke inn, passe på og puste for.

Ingen ser.
Meg og mine litt for store håndledd.

Bilde

i helgen har livet vært verdifult

De siste dagene har jeg satt litt mer pris på livet. Slikt er fint. Jeg innser at dette ikke betyr at livet nødvendigvis har satt noe mer pris på meg, eller at jeg har vært verdifull for livet, men slik vil det kanskje alltid være. Kanskje er det slik at man må gjøre ting som er verdifult for en selv, ting som man finner mening i. Dét er kanskje meningen med alt, det å gjøre ting verdifult for deg. Ikke å streve for å bli mest mulig verdifull. Hvis man heller fokuserer på hva som er verdifullt for deg, blir man kanskje automatisk verdifull selv også. Verdifull for noen du trives med, for noe du trives med.

Søndagskvelden blir tilbringt på sofaen under pleddet, meg og en ny bok; I et speil, i en gåte av Jostein Garder. Slik har jeg ikke ligget siden sist jeg var syk. Og nå er jeg helt frisk og rask. Men jeg gjør det uansett jeg. Fordi man burde ta seg tid til å bare være, til å gjøre ting som er verdifullt for seg selv.

Søndagsuniformen; verdens fineste høsttøfler fra røros.

«Å bli født er det samme som å få en hel verden i gave –
med sol om dagen, måne om natten og stjerner på den himmel blå. Med et hav som skyller inn over strendene, med skoger så dype at de ikke kjenner sine egne hemmeligheter, med forunderlige dyr som stryker gjennom landskapet. »

– Jostein Garder

Jeg gir slipp på kontrollen,

..for å prøve å vinne igjen ekte kontroll. Sånt som livsmestring og glede.

Så jeg gir slipp. Prøver. Ikke mer planlegging, ikke mer faste tidspunkter for alt. Lære meg å lytte til hva følelsene sier, og finne ut hva jeg føler.

Når man i så lang tid kun har gjort det man føler at man gjøre, gjort dette i så lang tid at det til slutt har blitt til det man tror man vil gjøre. Da, da er det vanskelig å plutselig skulle snu dette. Ubehagelig og uvant å skulle «kjenne etter» på ting man har dyttet unna. Tror magefølelsen trenger en god del bearbeiding, den er ikke særlig samarbeidsvillig etter å ha blitt ignorert og overkjørt så lenge. Men jeg skjønner den, jeg hadde nok også vært litt snurt.

Men jeg vil. I dag i allefall, denne uken vil jeg. Håper jeg vil neste uke også. Dét blir et fint oktobermål.

En annen ting som blir fint med oktober blir göteborgtur, med kafebesøk og en masse fika! Jeg vil fika, fika uten dårlig samvittighet! Fika, fika og fika litt til! Og gå på skattejakt i vintagebutikker. Spise lang hotellfrokost, og lese i avisen! Også vil jeg spørre ut kjæresten om quizen som står i avisen! JA! Det vil jeg.

Jeg starter helgen med å gjøre alt som ikke var planlagt:

  • Som å se God morgen, Norge, uten å egentlig se på. Bare fordi jeg vet at jeg alltid har ønsket å kunne se det, mens jeg haster av gårde til et eller annet sted tidlig på morgenen.
  • Som å høre fineste Tracy Chapmans album crossroad, mens jeg leter opp Göteborgtips
  • Som å notere ned Göteborgtips i verdens fineste notatbok med blomster på
  • Som å dra på Astrup Fearnley museet i stedet for en forelesning.
  • Som å stoppe innom biblioteket på veien til museet for å lukte og ta inn stemningen. Og kanskje finne en bokskatt.

Man kan alltids trene, eller skrive oppgave senere. NÅ, akkurat nå, trenger jeg dette. 

Og duu, du trenger denne:

God fredag!

Livet, og sånt.

Livet er hardt og brutalt,

og så dør du.

– Svein Øverland 2008, 39 år

 

Livet er hardt og brutalt,

og så er det lørdag.

– Ida Øverland 2008, 12 år

 

Alt kommer vel an på hvordan man ser det, hvordan man tar det. Halvtomt og halvfullt.

Hva tenker optimisten om et tomt glass?

Jeg prøver å se det, prøver å ta det, på best mulig måte. Prøver, prøver, prøver.

Ender opp med å se ut som noe slikt;

 

 

 

 

 

 

Skulle ønske jeg kunne følt det litt slik som Monroe;

 

 

 

 

 

 

 

Kanskje skulle man bare vært 12 år igjen.

 

God helg’a!

Å sette på pause

Jeg tar ofte pauser. Pauser fra verden. Når den blir for krevende, for bombaderende med inntrykk, for stor.

Men nå kunne det ha vært fint med en ny type en pause. En meg-pause. En pause-fra-meg-selv-pause.

Alt for mange tanker, altfor mange følelser. Å være i meg selv, å være i ro, blir alt for mye. Skaper uro, forvirring.

For å unngå og kortslutte av overstimulering, for å fortsatt «fungere», må jeg distrahere meg fra meg selv.

Gjøre noe heletiden, holde det gående, ikke sitte stille, holde i bevegelse.

Ikke stanse lenge nok til å tenke, ikke føle. Slipper man først litt av følelsene og tankene igjennom fosser alt på. Alt fosser på i så store mengder at det slår meg ut, kortslutter meg.

Så da må jeg være i bevegelse. Løpe, rydde, lage matpakker, lese skole, gå-gå-gå, gjøre-gjøre-gjøre. Slike fornuftige ting. Slike som gjør at jeg har noe å gjøre, slike som lar meg tro at det er en mening med ting.

Løp-løp-løp.

Huske å puste.

Slitsomt.